Etter fiaskoen med å streve meg halvveis gjennom lydboka til “Den siste glæde” (så fikk jeg bevist en gang for alle at jeg ikke klarer å holde oppmerksomheten rettet mot lytting lenge nok til å få noe vettugt ut av det) kastet jeg meg over pensumlistens andre Hamsun-bok i stedet. Dette gikk mye bedre. Kanskje noe tregt i starten, men jeg fikk opp tempoet etter hvert som jeg ble mer og mer vant til sproget. I løpet av uken jeg leste på denne, var det svært gøy å besvare spørsmålet “Hva leser du?” med “Siste kapittel”. “Jamen, siste kapittel av hva da?” “Siste kapittel.” Nemlig. Jeg frydet meg også da jeg omsider leste siste kapittel av “Siste kapitel”. Men dårlige ordspill til side, jeg får kanskje si noe om boken?

Jeg prøvde først å finne noe info om boken på nettet, for å ha en viss forutanelse om hva dette skulle være for slags bok. Jeg fant ingenting, annet enn at den ble skrevet i 1923. Flere sider som listet den blant mange andre verk av Hamsun, men ingenting om denne boken, hva den handler om, hvilke karakterer den har, e.l. Dette er en av de mindre kjente verkene hans, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Den er jo bra!

Første kapittel handlet om en ung gutt ved navn Daniel, som hadde mistet farsgården etter at faren hans hadde dødd og bare etterlatt seg elendighet. Men han har sæteren ennå, og denne skal han bygge opp så den blir stor og fin, og han har en pike i bygda, Helena, som han planlegger å gifte seg med. Planen går imidlertid litt skeis når Helena plutselig forlover seg med lensmannsbetjenten i stedet. Daniel bestemmer seg da for å sette fyr på huset hennes og se henne brenne ihjel, men har da blitt så full at han sovner i skogkanten utenfor gården og ikke får gjort det. Et ganske begivenhetsrikt første kapittel, syntes jeg. Mye action. Og hva nå? Jeg forespeilet meg at resten av boken ville handle om Daniels indre konflikter og sjelekvaler mens han vandret alene oppe på sæteren sin. Jeg tok grundig feil.

I annet kapittel flytter Hamsun nemlig fokuset over på Torahus sanatorium, som har blitt bygget på nabotomta til Daniels sæter. Her blir vi litt kjent med en rekke karakterer, både ansatte, pasienter og gjester, og jeg begynner å tenke “Jaja, whatever, skal vi få vite mer om bokas hovedkarakter [Daniel] snart, eller?”

De øvrige kapitlene holder fremdeles fokuset på sanatoriets klientell, og det går gradvis opp for meg at denne boken ikke handler om Daniel og hans ensomme sæterliv i det hele tatt. Den handler om mange mennesker, mange forskjellige personligheter, som alle har det til felles at de på et eller annet vis preges av døden. Tittelen “Siste kapitel” viser til siste kapittel av livet – dette blir tydeliggjort omtrent midtveis i boka av en av karakterene – Selvmorderen, som han kalles – når han snakker om menneskers siste kapittel og at ingenting er verdt å gjøre fordi man dør jo før eller siden uansett. Veldig oppmuntrende. Det er da også mange som dør gjennom boka. Noens død er trivielle, andres er dramatiske og tragiske. De som ikke dør, affekteres av den.

Dette er ingen bok med en lykkelig slutt. Det likte jeg. Dette var Hamsun omtrent på sitt beste, syntes jeg. Forløpet fikk etter hvert skikkelig fart på seg, og selv om jeg alltid har likt Hamsun, har jeg aldri trodd at noen av hans bøker skulle være av typen “jeg klarer ikke å legge den fra meg!”. Men mot slutten av denne boka var det nettopp det som skjedde. Det var bare for spennende til å ikke fortsette.

Ifølge professoren min er det en del kritikere som mener at boka har en slutt som spirer til håp for de mer framtredende karakterene. Jeg er tilbøyelig til å være uenig, for det kommer an på hva man tenker på som en god skjebne i livet og ikke. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette, i fall noen får lyst til å lese denne. Men jeg kan oppsummere med at jeg likte boken svært godt, og anbefaler den absolutt. “Siste kapitel” er helt klart en kandidat til eksamensoppgaven, når den tid kommer.

For å slenge inn en kjapp oppdatering angående hvordan Prosjekt Lydbok går, kan det hele oppsummeres med: Ikke så veldig bra. Mine mistanker og tidligere erfaringer med at jeg sliter med å beholde konsentrasjonen når jeg bare hører på ting, har blitt behørig bekreftet. Følgelig har jeg ikke engang kommet halvveis gjennom “boka”, og den skal helst være lest ferdig innen forelesning i morgen. Jaja.

Første bok ute på pensumlista er “Den siste glæde” av norske Knut Hamsun. Min kjappe bakgrunnsresearch fra Wikipedia kan fortelle at den “kom ut i 1912, da Hamsun bare var litt over 50 år og hadde store deler av sitt forfatterskap foran seg, men allerede kjente alderen tynge. Romanen handler om en jeg-person, fortelleren, som har levd livet sitt og nå har den siste glede i å melde seg ut av alt og bare være med seg selv i naturen. Men på Hamsunsk vis kan han ikke gjøre det uten å avsløre sitt selvbedrag”.

Alle eksemplarer av boken var selvfølgelig utlånt innen jeg kom meg til biblioteket, og tilsynelatende finnes det ingen eksemplarer av dette verket enkelstående i noen bokhandel, verken på nett eller i gata. Å kjøpe samlede verker ble for dyrt nå, og jeg syntes det var litt kjedelig å skulle bruke en hel hundrelapp på å kjøpe en opptrykket kopi fra universitetet. Derfor har jeg denne gang gjort noe så uortodoks (for mitt vedkommende) som å låne lydboken. Jeg skal altså ikke lese denne boken, men høre på at noen leser den for meg. Vi får se hvordan den går. Deadline for å ha kommet gjennom den er førstkommende mandag.